Innholdet i filmen

NRK Brennpunkt 24.februar 2009

Se filmen på NRK nett

Etter 63 år vender Wolfgang Windingstad tilbake til slagmarken i Karelen, hvor han i 1944 sammen med 200 andre nordmenn kjempet en håpløs kamp mot russerne. Han så de fleste av kameratene sine falle, men ble selv tatt til fange av fienden. Wolfgang forsøkte å skyte seg selv, men mislyktes.
I ni år satt han i de beryktede Gulagleirene og slapp først løs etter Stalins død i 1953.

Wolfgang forteller sin historie, fra han i 1943 flyktet fra mobbing og juling og meldte seg til frivillig krigstjeneste for tyskerne. Han likte verken Hitler eller Quisling, men ønsket å hjelpe finnene i deres kamp mot Sovjet.

I 2007 reiser Wolfgang tilbake til frontlinjen sammen med sønnen Ståle. Ståle vokste opp uten å kjenne til farens fortid, og forteller hvordan det kom som et sjokk på ham da faren fortalte at han hadde kjempet på den ”gale siden” under krigen.
Men nå ønsker han å være med faren tilbake til slagmarkene, for han vet at det betyr alt for Wolfgang å se igjen de traktene hvor han mistet store deler av livet sitt.

I Drammen sitter to søstre og ser gjennom gamle fotoalbum og amatørfilmer, der broren Gustav er med. Gustav Bøhm meldte seg også som frivillig i Waffen SS, og kjempet sammen med Wolfgang i Karelen.
Men i motsetning til Wolfgang mistet han livet der, 17 år gammel.

I alle år har familien hans levd med usikkerheten om hva det ble av ham, og har hele tiden håpet på at også han ville vende tilbake en dag. Men nå vet de to søstrene at restene av broren er gravd opp og identifisert. Kisten med levningene av ham ligger på et lager i St. Petersburg.
- Hvorfor får vi ikke kisten hjem, undrer de seg.

Men fremdeles ligger restene av sytti soldater igjen i skogen, og det er et makabert syn som møter Wolfgang når han nå vandrer rundt blant trærne.
Sammen med sin gamle venn Ivar reflekterer Wolfgang over hvorfor de meldte seg og de skjebnesvangre valgene de tok. Ivar var med i regiment Norge og opplevde noen av de hardeste kampene en norsk avdeling gjennomgikk på Østfronten.

Dette er historiene til de som overlevde, og de som satt hjemme og ventet, uten å vite hva som hadde hendt med deres kjære. De får lov å fortelle historier som de ikke har våget å bringe fram tidligere, på grunn av alle tabuene som knytter seg til dem.

Produsent VPB, mer info om filmen på www.vpb.no

Under oktober 2008 ligger det 8 posteringer om ulike tema i forbindelse med filmen, som rekruttering av frontkjempere, nordmenn i Finland, kampene på Kaprolat osv

Pressemelding

Artikkel på bloggen nrk/brennpunkt

Klipp fra filmen:

Frontlivet

De norske frivillige møtte ganske forskjellige forhold ved fronten. Østfronten strakte seg fra Kaukasus gjennom hele Russland opp mot Murmansk i nord. Forholdene var redselsfulle, kampene harde og ubarmhjertige, og de tyske og deres allierte soldater så det ofte slik at det var bedre å dø i kamp enn å komme levende i russernes hender. Der var det lite sympati å hente for en Waffen SS soldat. Ofte ble de overlevende summarisk henrettet på stedet.

De verste kampene ventet nordmennene som tjente i Waffen SS divisjoner som Wiking og Nordland. De kjempet på midtfronten og sørfronten i en krig som bølget fram og tilbake

Nordmennene i Legionen rundt Leningrad hadde et hardt liv i skyttergravene, der russiske skarpskyttere og artilleri stadig

De som tjenestegjorde på finskefronten, hadde et soldatliv preget av endeløse patruljeringer og trefninger i nærmest uframkommelig terreng. Stadige russiske granatangrep og flybombinger gjorde livet utrygt og uforutsigelig. De måtte grave seg ned i provisoriske stillinger, bunkersanlegg av tømmer.
De som meldte seg frivillig til oppklaringsoppdragene fikk gjerne utdelt en ekstra rasjon sjokolade og en pølsesnabb.

Om vinteren var kulden verst. Når gradestokken krøp ned mot 40 grader, skulle det store anstrengelser til for å klare seg under slike forhold. Forfrysninger var vanlig.
Luseplagen var like ille, ingen slapp unna disse småkrypene som fant seg til rette overalt.
De enorme skogsområdene med myrer og vann var ideelle utklekkingssteder for mygg. Fra juni til september var myggen en ille plage. Soldatene fikk utlever myggnetting, men det var få som benyttet dem, da de risikerte å bli offer for snikskytterkuler

Tyskerne så på nordmenn og finner med respekt og beundret deres ferdigheter i å mestre et ubarmhjertig klima og håpløst terreng. De tyske soldatene var i mye mindre grad i stand til å takle disse utfordringene.

Verving

Reichsführer Himmler gjennomførte et Norgesbesøk i slutten av januar 1941 med bl a som mål å få nordmenn til å slutte seg til Tysklands sak. Etter et stort møte i Oslo 30.jan der bl a Quisling oppfordret til norsk innsats for å ”gjenopprette Norges våpenære”, begynte vervingen av de norske frontkjemperne. Men det gikk seint å få nordmenn til å melde seg. Det var få som var motivert for å slåss mot de vestallierte, og Vinterkrigen i Finland var over i mars. Mellom 200 og 300 meldte seg og sto klar til innsats i Divisjon Wiking sommeren samme år. Motivasjonen var i stor grad ønsket om å skape grunnlaget for en ny norsk hær.

Etter Tysklands innmarsj i Sovjet 22.juni 1941 og Fortsettelseskrigen i Finland var det lettere å få vervet frontkjempere. Nå ble ”kampen mot bolsjevismen” kjørt fram som kjernen i vervekampanjen.

Gjennom plakater, filmreklamer, avisoppslag og egne vervefilmer skulle norsk ungdom overbevises om hvor nødvendig det var å gjøre felles sak med tyskere og finner mot det bolsjevistiske uhyret i øst. Man spilte på tema som fedrelandskjærlighet, offervilje, nordisk vågemot og stridslyst med røtter i vikingidealene osv.
Både NS-folk og tyske ververe dro rundt i landet og holdt møter for å få folk til å verve seg.

Et sentralt tema var at en nå endelig fikk sjansen til å hjelpe finnene, noe en hadde ønsket men ikke fikk lov til under Vinterkrigen. Ververne lovte at de skulle få egne norske avdelinger med norske distinksjoner på uniformene, norske offiserer og norsk kommandospråk.

Mange av de som vervet seg hadde deltatt i kampen mot tyskerne i april – juni 1940. Et overraskende stort antall norske offiserer meldte seg.

Det var nok mange nordmenn som hadde sympati med finnene og gjerne skulle hjulpet dem, men for de fleste nordmenn var det utenkelig å gå inn på samme side som de tyske okkupantene. Det ville være å utkjempe Hitlers krig.
Derfor ble frontkjemperne av de fleste sett på som forrædere og tyskernes lakeier.

Kom gjerne med mer info om hvordan vervingen skjedde!

Her kan du se litt av den propagandaen som ble brukt! (Nordiki)

Narva

Ivar var med i regiment Norge og deltok i de fryktelige slagene om Narva i Estland. Vi kommer tilbake med egen artikkel om regiment Norge og Narva.


Her er en artikkel i Dagbladet om Narvakampene.
Mer om regiment Norge og kampene ved Narva
Norske soldater får ny krigsgrav

Intervju Ivar i Vi Menn om Kirkegårdslaget ved Narva del 1 del 2

Nettpekere

Her finner du mye stoff om kampene på Kaprolat/Hasselmann og generelt om de norske frontkjemperne.

Nordiki - norsk nettportal om okkupasjonstiden
Nordmenn i Waffen SS 1941-45

Avisartikler om Wolfgang Windingstad
VG 22.2.09
Glemt soldat – en bok om Wolfgang
Mye nytt fra Østfronten
Kamp og fangenskap

Presseoppslag om de falne på Kaprolat
Drammens Tidende 20.2.
Har trolig funnet norsk SS-soldat (Aftenposten)
Dykkar etter norske frontkjemparar (På Høyden)
Funnet etter 60 år (Aftenposten)
Møtte døden i myrhull (Aftenposten)
Gravlagt i Norge 64 år etter (VG)
Frykter gravrøvere skal hindre likekspedisjon (VG)
Soldat-levninger kan bli hentet hjem (VG)
Identifiserer frontkjempere (SB)
Tidligere finansminister vil ha sin døde SS-bror hjem (VG)
Henter hjem døde norske soldater (nrk)
Overlevende vil påvise dødsmarker (HD)
Stjeler fra lik - selger på nett (adressa)
Døde soldater hentes ikke hjem (TV2)
Soldat-levninger kan bli hentet hjem (VG)
308 SS-soldater savnet (ta)
Kristenplikt og krigsforbrytelser

Ivrig diskusjon på norsk forum om de som falt

Presseoppslag om søstrene Bøhm
Fikk gjennomgå (DT)
Søstre lever i uvisshet (DT)
Fant levningene i Karelen (DT)
Leste om brorens død i VG - fikk svar etter 60 år (VG)

Oppslag om kampene ved Narva
Norske soldater får ny krigsgrav (Aftenposten)
Norsk massedød blir turistattraksjon (Dagbladet)
De norske dødsmarkene i Estland – et nytt besøk


Intervju med Ivar i Vi Menn om Kirkegårdslaget ved Narva del 1 del 2

Slaget om Kaprolat

Det eksisterer svært lite skriftlig dokumentasjon om slaget ved Kaprolat/Hasselmann. Det meste vi vet er gjennom de overlevendes beretninger. Ved å sammenholde disse fortellingene kan vi danne oss et bilde av hva som skjedde.

Kaprolat og Hasselmann er to vanlige skogdekte koller som ligger i et landskap preget av talløse andre koller, innsjøer og skogsområder som strekker seg fra Karelen og langt inn i Russland mot Kvitesjøen. Det var den tyske SS Gebirgsdivisjon Nord som hadde rykket hit etter invasjonen i 1941. Kommandostaben fant de to kollene interessante med tanke på å kunne observere og holde øye med de russiske stillingene lenger framme. De to navnløse kollene ble oppkalt etter to tyske offiserer som tidligere hadde utmerket seg i strid.

Midtsommer 1944 var de norske stillingene på Kaprolat og Hasselmann sterkt underbemannet. Mange var reist hjem på permisjon, blant annet kompanisjefen, og en god del av mannskapet tilbake var soldater uten fronterfaring.
Det norske Skijkompaniet var sendt hjem til Norge 11.6.
I dagene før angrepet var det mange som ante at noe var i gjære. De hadde fått ordre om å bygge ut og forsterke stillingene, og fra russisk side hørte man lyder som tydet på at russerne bygde kavleveier og dro fram store mengder tungt materiell.

St.Hans ble det delt ut ekstra rasjoner – og så kom det russiske angrepet 25.6! Et kraftig granatregn innledet angrepet, og deretter rullet store styrker framover. Snart var hele Kaprolathøyden omringet, og russerne stormet opp fra tre sider. Etter at de hadde inntatt Kaprolat, var turen kommet til Hasselmann, som også ble stormet og inntatt etter harde kamper. Russerne hadde trodd at høydene ble forsvart av over tusen mann, og satte inn styrker deretter.

Av de over 200 nordmennene som var plassert i stillingene, ble 40 tatt til fange (og av disse overlevde 15 fangeskapet). 117 ble drept under kamphandlingene eller skutt av russerne etter kampene.

Åtte mann kom seg unna ved å snike seg gjennom de russiske stillingene, og kom etter 12 dagers strabaser fram til finske stillinger. Da høydene ble stormet, forsøkte mange å flykte ved å svømme over innsjøen. Flere ble skutt mens de svømte for livet.

Den tyske kommandostaben skjønte raskt at det sovjetiske angrepet var ledd i en offensiv for å omgå de tysk-finske styrkene på nordflanken. De satte derfor inn kraftige motangrep og demmet opp for den russsiske offensiven. Fronten stabiliserte seg på nytt, men da var det for seint for nordmennene som enten hadde falt eller var tatt til fange av russerne.

I ettertid er det lett å se at det ble gjort flere feil som førte til den store katastrofen for de norske frivillige. Offiserer med viktige funksjoner var tatt ut i permisjon, og forsterkninger ble ført fram for seint.

For å dekke over det katastrofale mannefallet, ble ikke alle dødsannonsene presentert samtidig i norske aviser, men ble publisert utover høsten 44.