Frontlivet

De norske frivillige møtte ganske forskjellige forhold ved fronten. Østfronten strakte seg fra Kaukasus gjennom hele Russland opp mot Murmansk i nord. Forholdene var redselsfulle, kampene harde og ubarmhjertige, og de tyske og deres allierte soldater så det ofte slik at det var bedre å dø i kamp enn å komme levende i russernes hender. Der var det lite sympati å hente for en Waffen SS soldat. Ofte ble de overlevende summarisk henrettet på stedet.

De verste kampene ventet nordmennene som tjente i Waffen SS divisjoner som Wiking og Nordland. De kjempet på midtfronten og sørfronten i en krig som bølget fram og tilbake

Nordmennene i Legionen rundt Leningrad hadde et hardt liv i skyttergravene, der russiske skarpskyttere og artilleri stadig

De som tjenestegjorde på finskefronten, hadde et soldatliv preget av endeløse patruljeringer og trefninger i nærmest uframkommelig terreng. Stadige russiske granatangrep og flybombinger gjorde livet utrygt og uforutsigelig. De måtte grave seg ned i provisoriske stillinger, bunkersanlegg av tømmer.
De som meldte seg frivillig til oppklaringsoppdragene fikk gjerne utdelt en ekstra rasjon sjokolade og en pølsesnabb.

Om vinteren var kulden verst. Når gradestokken krøp ned mot 40 grader, skulle det store anstrengelser til for å klare seg under slike forhold. Forfrysninger var vanlig.
Luseplagen var like ille, ingen slapp unna disse småkrypene som fant seg til rette overalt.
De enorme skogsområdene med myrer og vann var ideelle utklekkingssteder for mygg. Fra juni til september var myggen en ille plage. Soldatene fikk utlever myggnetting, men det var få som benyttet dem, da de risikerte å bli offer for snikskytterkuler

Tyskerne så på nordmenn og finner med respekt og beundret deres ferdigheter i å mestre et ubarmhjertig klima og håpløst terreng. De tyske soldatene var i mye mindre grad i stand til å takle disse utfordringene.