Frontlivet

De norske frivillige møtte ganske forskjellige forhold ved fronten. Østfronten strakte seg fra Kaukasus gjennom hele Russland opp mot Murmansk i nord. Forholdene var redselsfulle, kampene harde og ubarmhjertige, og de tyske og deres allierte soldater så det ofte slik at det var bedre å dø i kamp enn å komme levende i russernes hender. Der var det lite sympati å hente for en Waffen SS soldat. Ofte ble de overlevende summarisk henrettet på stedet.

De verste kampene ventet nordmennene som tjente i Waffen SS divisjoner som Wiking og Nordland. De kjempet på midtfronten og sørfronten i en krig som bølget fram og tilbake

Nordmennene i Legionen rundt Leningrad hadde et hardt liv i skyttergravene, der russiske skarpskyttere og artilleri stadig

De som tjenestegjorde på finskefronten, hadde et soldatliv preget av endeløse patruljeringer og trefninger i nærmest uframkommelig terreng. Stadige russiske granatangrep og flybombinger gjorde livet utrygt og uforutsigelig. De måtte grave seg ned i provisoriske stillinger, bunkersanlegg av tømmer.
De som meldte seg frivillig til oppklaringsoppdragene fikk gjerne utdelt en ekstra rasjon sjokolade og en pølsesnabb.

Om vinteren var kulden verst. Når gradestokken krøp ned mot 40 grader, skulle det store anstrengelser til for å klare seg under slike forhold. Forfrysninger var vanlig.
Luseplagen var like ille, ingen slapp unna disse småkrypene som fant seg til rette overalt.
De enorme skogsområdene med myrer og vann var ideelle utklekkingssteder for mygg. Fra juni til september var myggen en ille plage. Soldatene fikk utlever myggnetting, men det var få som benyttet dem, da de risikerte å bli offer for snikskytterkuler

Tyskerne så på nordmenn og finner med respekt og beundret deres ferdigheter i å mestre et ubarmhjertig klima og håpløst terreng. De tyske soldatene var i mye mindre grad i stand til å takle disse utfordringene.

Verving

Reichsführer Himmler gjennomførte et Norgesbesøk i slutten av januar 1941 med bl a som mål å få nordmenn til å slutte seg til Tysklands sak. Etter et stort møte i Oslo 30.jan der bl a Quisling oppfordret til norsk innsats for å ”gjenopprette Norges våpenære”, begynte vervingen av de norske frontkjemperne. Men det gikk seint å få nordmenn til å melde seg. Det var få som var motivert for å slåss mot de vestallierte, og Vinterkrigen i Finland var over i mars. Mellom 200 og 300 meldte seg og sto klar til innsats i Divisjon Wiking sommeren samme år. Motivasjonen var i stor grad ønsket om å skape grunnlaget for en ny norsk hær.

Etter Tysklands innmarsj i Sovjet 22.juni 1941 og Fortsettelseskrigen i Finland var det lettere å få vervet frontkjempere. Nå ble ”kampen mot bolsjevismen” kjørt fram som kjernen i vervekampanjen.

Gjennom plakater, filmreklamer, avisoppslag og egne vervefilmer skulle norsk ungdom overbevises om hvor nødvendig det var å gjøre felles sak med tyskere og finner mot det bolsjevistiske uhyret i øst. Man spilte på tema som fedrelandskjærlighet, offervilje, nordisk vågemot og stridslyst med røtter i vikingidealene osv.
Både NS-folk og tyske ververe dro rundt i landet og holdt møter for å få folk til å verve seg.

Et sentralt tema var at en nå endelig fikk sjansen til å hjelpe finnene, noe en hadde ønsket men ikke fikk lov til under Vinterkrigen. Ververne lovte at de skulle få egne norske avdelinger med norske distinksjoner på uniformene, norske offiserer og norsk kommandospråk.

Mange av de som vervet seg hadde deltatt i kampen mot tyskerne i april – juni 1940. Et overraskende stort antall norske offiserer meldte seg.

Det var nok mange nordmenn som hadde sympati med finnene og gjerne skulle hjulpet dem, men for de fleste nordmenn var det utenkelig å gå inn på samme side som de tyske okkupantene. Det ville være å utkjempe Hitlers krig.
Derfor ble frontkjemperne av de fleste sett på som forrædere og tyskernes lakeier.

Kom gjerne med mer info om hvordan vervingen skjedde!

Her kan du se litt av den propagandaen som ble brukt! (Nordiki)

Narva

Ivar var med i regiment Norge og deltok i de fryktelige slagene om Narva i Estland. Vi kommer tilbake med egen artikkel om regiment Norge og Narva.


Her er en artikkel i Dagbladet om Narvakampene.
Mer om regiment Norge og kampene ved Narva
Norske soldater får ny krigsgrav

Intervju Ivar i Vi Menn om Kirkegårdslaget ved Narva del 1 del 2

Nettpekere

Her finner du mye stoff om kampene på Kaprolat/Hasselmann og generelt om de norske frontkjemperne.

Nordiki - norsk nettportal om okkupasjonstiden
Nordmenn i Waffen SS 1941-45

Avisartikler om Wolfgang Windingstad
VG 22.2.09
Glemt soldat – en bok om Wolfgang
Mye nytt fra Østfronten
Kamp og fangenskap

Presseoppslag om de falne på Kaprolat
Drammens Tidende 20.2.
Har trolig funnet norsk SS-soldat (Aftenposten)
Dykkar etter norske frontkjemparar (På Høyden)
Funnet etter 60 år (Aftenposten)
Møtte døden i myrhull (Aftenposten)
Gravlagt i Norge 64 år etter (VG)
Frykter gravrøvere skal hindre likekspedisjon (VG)
Soldat-levninger kan bli hentet hjem (VG)
Identifiserer frontkjempere (SB)
Tidligere finansminister vil ha sin døde SS-bror hjem (VG)
Henter hjem døde norske soldater (nrk)
Overlevende vil påvise dødsmarker (HD)
Stjeler fra lik - selger på nett (adressa)
Døde soldater hentes ikke hjem (TV2)
Soldat-levninger kan bli hentet hjem (VG)
308 SS-soldater savnet (ta)
Kristenplikt og krigsforbrytelser

Ivrig diskusjon på norsk forum om de som falt

Presseoppslag om søstrene Bøhm
Fikk gjennomgå (DT)
Søstre lever i uvisshet (DT)
Fant levningene i Karelen (DT)
Leste om brorens død i VG - fikk svar etter 60 år (VG)

Oppslag om kampene ved Narva
Norske soldater får ny krigsgrav (Aftenposten)
Norsk massedød blir turistattraksjon (Dagbladet)
De norske dødsmarkene i Estland – et nytt besøk


Intervju med Ivar i Vi Menn om Kirkegårdslaget ved Narva del 1 del 2

Slaget om Kaprolat

Det eksisterer svært lite skriftlig dokumentasjon om slaget ved Kaprolat/Hasselmann. Det meste vi vet er gjennom de overlevendes beretninger. Ved å sammenholde disse fortellingene kan vi danne oss et bilde av hva som skjedde.

Kaprolat og Hasselmann er to vanlige skogdekte koller som ligger i et landskap preget av talløse andre koller, innsjøer og skogsområder som strekker seg fra Karelen og langt inn i Russland mot Kvitesjøen. Det var den tyske SS Gebirgsdivisjon Nord som hadde rykket hit etter invasjonen i 1941. Kommandostaben fant de to kollene interessante med tanke på å kunne observere og holde øye med de russiske stillingene lenger framme. De to navnløse kollene ble oppkalt etter to tyske offiserer som tidligere hadde utmerket seg i strid.

Midtsommer 1944 var de norske stillingene på Kaprolat og Hasselmann sterkt underbemannet. Mange var reist hjem på permisjon, blant annet kompanisjefen, og en god del av mannskapet tilbake var soldater uten fronterfaring.
Det norske Skijkompaniet var sendt hjem til Norge 11.6.
I dagene før angrepet var det mange som ante at noe var i gjære. De hadde fått ordre om å bygge ut og forsterke stillingene, og fra russisk side hørte man lyder som tydet på at russerne bygde kavleveier og dro fram store mengder tungt materiell.

St.Hans ble det delt ut ekstra rasjoner – og så kom det russiske angrepet 25.6! Et kraftig granatregn innledet angrepet, og deretter rullet store styrker framover. Snart var hele Kaprolathøyden omringet, og russerne stormet opp fra tre sider. Etter at de hadde inntatt Kaprolat, var turen kommet til Hasselmann, som også ble stormet og inntatt etter harde kamper. Russerne hadde trodd at høydene ble forsvart av over tusen mann, og satte inn styrker deretter.

Av de over 200 nordmennene som var plassert i stillingene, ble 40 tatt til fange (og av disse overlevde 15 fangeskapet). 117 ble drept under kamphandlingene eller skutt av russerne etter kampene.

Åtte mann kom seg unna ved å snike seg gjennom de russiske stillingene, og kom etter 12 dagers strabaser fram til finske stillinger. Da høydene ble stormet, forsøkte mange å flykte ved å svømme over innsjøen. Flere ble skutt mens de svømte for livet.

Den tyske kommandostaben skjønte raskt at det sovjetiske angrepet var ledd i en offensiv for å omgå de tysk-finske styrkene på nordflanken. De satte derfor inn kraftige motangrep og demmet opp for den russsiske offensiven. Fronten stabiliserte seg på nytt, men da var det for seint for nordmennene som enten hadde falt eller var tatt til fange av russerne.

I ettertid er det lett å se at det ble gjort flere feil som førte til den store katastrofen for de norske frivillige. Offiserer med viktige funksjoner var tatt ut i permisjon, og forsterkninger ble ført fram for seint.

For å dekke over det katastrofale mannefallet, ble ikke alle dødsannonsene presentert samtidig i norske aviser, men ble publisert utover høsten 44.

Nordmenn i Finland

De norske frivillige hadde i stor grad meldt seg for å kjempe med finnene mot Sovjet. Den norske Legion og regiment Norge kom aldri dit, men ble satt inn andre steder på Østfronten.
Det var i hovedsak tre norske avdelinger som kom til Finland og kjempet der, nemlig:
Det norske Skikompaniet, 2. norske politikompani og De norske Skijegerne

Det norske Skikompaniet ble opprettet september 1942. Vervingen rettet seg mot idrettsungdom med gode skiferdigheter. Skikompaniet ble en ren norsk avdeling og ble etter utdanningen i Tyskland sendt rett til Finland februar 1943.
I april kom de endelig fram til fronten, der de deltok i speidingsoppdrag og aksjoner i ingenmannsland og bak de sovjetiske linjene.

Utover våren og sommeren 1943 begynte forberedelsene til å sette opp Den norske Skiløperbataljonen, som skulle ta opp i seg både veteraner fra Legionen og andre avdelinger, samt nye rekrutter under utdanning. Senhøstes 1943 var de klar til innsats på finskefronten.

Mesteparten av innsatsen til de norske frivillige i Finland besto i oppklaringspatruljer mot de russiske linjene. Nordmennene var dyktige skiløpere og gjennomførte utallige slike oppdrag. Ofte kom de tett inntil de russiske stillingene, og mange ganger oppsto trefninger og nærkamp. Mange nordmenn ble såret eller drept ved skuddvekslinger og av miner, eller ved granatangrep.

Det kom også til flere større angrep i disse skogstraktene, men i perioden 1943 og fram til våren 1944 var det stort sett stillingskrig langs en lang, buktende og ofte uklar frontlinje fra Østersjøen opp mot Murmansk.

Finlandskrigen

Wolfgang ønsket i likhet med de fleste av de norske frontkjemperne å kjempe med finnene mot Sovjet. Her følger en liten oversikt over Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen.

I 1938 inngikk Sovjet og Tyskland en overenskomst som blant annet delte inn interesseområdene til partene. Sovjet ble tilkjent Finland som interesseområde, og i september 1939 overfalt Stalin Finland uten forvarsel og med store styrker. Finnene var forberedt og gjorde kraftig og modig motstand, noe som vakte beundring verden over. Vinterkrigen var i gang. Verdens sympati gikk til den lille, tapre nasjonen som alene kjempet mot den brutale russiske bjørnen.

I mange land ble det arbeidet for å sende hjelp til finnene, både i form av materiell og frivillige soldater. De nøytrale skandinaviske landene nektet sine borgere å melde seg til krigsinnsats i Finland, men forbitrelsen og solidariteten var så stor at flere tusen unge menn likevel dro illegalt til Finland for å kjempe der. Norsk ungdom fra alle leire var oppglødd over finnenes kamp. Fra Norge meldte seg 700 frivillige, og av disse ble 61 seinere frontkjempere i tysk tjeneste.

Men i det lange løp var det umulig for finnene å holde ut alene mot overmakten. I mars 1940 måtte de kapitulere og mistet store landområder til Sovjet.

Da Tyskland angrep Sovjet i juni 1941 og dermed opphevet overenskomsten med Sovjet, gikk Finland med på Tysklands side for å vinne tilbake de tapte områdene. Sammen med tyske styrker rykket de et godt stykke inn i Russland før frontene stivnet i 1942.

Det primære målet for tyskerne var Murmanskbanen, som fraktet livsnødvendige vestallierte krigsleveranser til den røde arme langs hele fronten. Et annet mål var Leningrad i sør, der bl a den norske Legion var med i beleiringen.

Det var til denne fastfrosne fronten 1942-43 de norske frivillige ankom. Først i 1944 kom de store sovjetiske offensivene som drev tyskere og finner tilbake i forbitrede kamper. Det sovjetiske angrepet på Kaprolat/Hasselmann var ledd i en slik offensiv.

I begynnelsen av september 1944 måtte Finland kapitulere og ble påtvunget harde fredsvilkår. Blant annet måtte de finske soldatene nå vende våpnene mot sine tidligere allierte, og bekjempe de tyske styrkene som nå dro seg tilbake til Nord-Norge. Restene av de norske frivillige var med på denne tilbaketrekningen.

Mer om Vinterkrigen (Wikipedia)

Dokumentarfilmen

24. februar 2009 vises dokumentarfilmen DØDSMARKEN I KARELEN i NRK Brennpunkt. Denne bloggen er opprettet for å gi mer informasjon om innholdet i filmen, og gi anledning til diskusjon og meninger om filmens innhold og de tema som berøres.
Jostein Saakvitne