Slaget om Kaprolat

Det eksisterer svært lite skriftlig dokumentasjon om slaget ved Kaprolat/Hasselmann. Det meste vi vet er gjennom de overlevendes beretninger. Ved å sammenholde disse fortellingene kan vi danne oss et bilde av hva som skjedde.

Kaprolat og Hasselmann er to vanlige skogdekte koller som ligger i et landskap preget av talløse andre koller, innsjøer og skogsområder som strekker seg fra Karelen og langt inn i Russland mot Kvitesjøen. Det var den tyske SS Gebirgsdivisjon Nord som hadde rykket hit etter invasjonen i 1941. Kommandostaben fant de to kollene interessante med tanke på å kunne observere og holde øye med de russiske stillingene lenger framme. De to navnløse kollene ble oppkalt etter to tyske offiserer som tidligere hadde utmerket seg i strid.

Midtsommer 1944 var de norske stillingene på Kaprolat og Hasselmann sterkt underbemannet. Mange var reist hjem på permisjon, blant annet kompanisjefen, og en god del av mannskapet tilbake var soldater uten fronterfaring.
Det norske Skijkompaniet var sendt hjem til Norge 11.6.
I dagene før angrepet var det mange som ante at noe var i gjære. De hadde fått ordre om å bygge ut og forsterke stillingene, og fra russisk side hørte man lyder som tydet på at russerne bygde kavleveier og dro fram store mengder tungt materiell.

St.Hans ble det delt ut ekstra rasjoner – og så kom det russiske angrepet 25.6! Et kraftig granatregn innledet angrepet, og deretter rullet store styrker framover. Snart var hele Kaprolathøyden omringet, og russerne stormet opp fra tre sider. Etter at de hadde inntatt Kaprolat, var turen kommet til Hasselmann, som også ble stormet og inntatt etter harde kamper. Russerne hadde trodd at høydene ble forsvart av over tusen mann, og satte inn styrker deretter.

Av de over 200 nordmennene som var plassert i stillingene, ble 40 tatt til fange (og av disse overlevde 15 fangeskapet). 117 ble drept under kamphandlingene eller skutt av russerne etter kampene.

Åtte mann kom seg unna ved å snike seg gjennom de russiske stillingene, og kom etter 12 dagers strabaser fram til finske stillinger. Da høydene ble stormet, forsøkte mange å flykte ved å svømme over innsjøen. Flere ble skutt mens de svømte for livet.

Den tyske kommandostaben skjønte raskt at det sovjetiske angrepet var ledd i en offensiv for å omgå de tysk-finske styrkene på nordflanken. De satte derfor inn kraftige motangrep og demmet opp for den russsiske offensiven. Fronten stabiliserte seg på nytt, men da var det for seint for nordmennene som enten hadde falt eller var tatt til fange av russerne.

I ettertid er det lett å se at det ble gjort flere feil som førte til den store katastrofen for de norske frivillige. Offiserer med viktige funksjoner var tatt ut i permisjon, og forsterkninger ble ført fram for seint.

For å dekke over det katastrofale mannefallet, ble ikke alle dødsannonsene presentert samtidig i norske aviser, men ble publisert utover høsten 44.